Siv Goes to Harding University?

//Første del av innlegget er på norsk, det andre er oversatt til engelsk. Bilder vil alltid være i første del av innlegget med norsk og engelsk tekst til//

//The first part of this post is in Norwegian, the second part is translated to English. Pictures will always be in the first part of the blogpost with Norwegian and English comments to it.//

Hvor begynner man? Man kan vel si at bloggingen ikke gikk helt som jeg hadde håpet med tanke på at dere ikke har hørt noe fra meg på omtrent 9 måneder. Man kan jo si at det er ganske mye som har skjedd, nye vennskap ble formet, reiser ble foretatt, og masse masse tårer den siste uka før man skulle hjem til Norge.

Jeg har veldig lyst til å fortelle dere om alt det jeg har opplevd, så vi får se om jeg får skrevet litt mer i løpet av sommeren. De fleste som er venn med meg på Facebook har vel fått med seg at jeg har kommet inn på Harding University i Searcy, Arkansas, og dere lurer kanskje på hvorfor.

For å være helt ærlig så var ikke det noe jeg hadde i tankene i det hele tatt, men Vilde (bestevenninnen min og min søster i Kristus) gikk der og fortalte veldig mye fint. Det var en dag i høstsemesteret da jeg tenkte at jeg ville se litt mer hva Harding var om og hva slags fag de hadde, siden jeg visste at de var en kristen skole. Så jeg sjekket ut mange fag og hjertet mitt begynte å slå skikkelig fort å jeg innså at jeg hadde kjempelyst til å ta nesten alle fagene som hørte til Bible & Family Ministry.

Jeg hadde aldri trodd at jeg ville drive med noe innenfor ministry, men jeg skjønte at det var noe Gud ville ha meg til å gå inn i, så jeg søkte og sa til Gud at om jeg kom inn, så skulle jeg gå, uansett hva jeg kunne finne på å bekymre meg for.

Tiden gikk, masse papirarbeid ble gjort og sendt, og jeg fikk til slutt brevet hvor det sto "Dear Siv, congratulations! You have been accepted for admission to Harding University". Da ble jeg veldig glad!

Vennene mine sa alltid at jeg helt sikkert kom til å komme inn, og var veldig glade på mine vegne, men det har også vært en del spøk om "jaja, bare dra ifra oss du" og "ja da får du bli da" (hvis jeg har sagt at jeg kommer til å savne å gå på hockey kamp eller andre ting).

Etter hvert som vår semesteret gikk, og romkameraten min gledet seg mer og mer over å komme hjem ble jeg tristere og tristere da jeg innså at jeg ikke skulle gå på UND mer. Jeg vet jo at jeg kan dra å besøke dem, men jeg har jo sett de hver dag i nesten ett år, så å gå fra å se noen så ofte til å snakke på skype av og til blir ikke det samme. Jeg kan ikke lenger kjøpe cookies på MarketPlace for å skyve under døra til Pete, jeg kan ikke lenger banke på døra til Jonathan eller Hanbit og si "skal vi spise?", jeg kan ikke lenger tekste Jonathan og Pete på norsk og si "skal vi spise?" for å få et merkelig svar på dårlig norsk som et resultat av google translate.

Jeg får ikke sett Cammy i spisesalen hver dag, og stå å prate med henne i en halvtime om alt mulig rart. Jeg kan ikke lenger slå av en prat med kantinedamene Lilly og Mary, selv om Lilly kaller meg Sivi eller Stevie til tross for at jeg har sagt at jeg heter Siv.

Jeg får ikke lenger hatt 5 av 6 klasser med Caroline, eller at hun banker på rommet mitt, kommer inn og sier "er du klar?" noe jeg alltid sier "ja, jeg skal bare ha på meg jakka først" til.

Jeg kan ikke lenger gå på Small Group hver uke, eller Chi Alpha. Får ikke lenger gått innom Archives for å kjøpe en overpriset Mango Mist Tea Latte, som til tross prisen er kjempegod! Kan ikke lenger gå til Hope Church eller Freedom Church så ofte jeg vil. Får ikke være med på XA House of Prayer hver uke.

Men jeg vet at det kommer bra ting ut av å gå på Harding også. Gud ville aldri kalt meg dit med mindre han hadde planer for meg der. Jeg gleder meg veldig til å begynne på skolen igjen til tross for at jeg bare har hatt litt under en måned med ferie. Jeg er kjempespent på å begynne med alle de nye fagene som jeg gleder meg til som et barn på julaften. Jeg gleder meg til å kunne bo nære Vilde igjen, og at det kommer til å være varmt året rundt! Jeg gleder meg til å være nærme Tennessee, sånn at jeg kan se Amy og familien mer. Dessuten gir det folk i Nord Dakota en god grunn til å dra til varmere strøk (synes jeg da).

Harding er en flott skole og jeg har store planer om å få flere venner fra Sør Korea slik at de kan lære meg mer koreansk! Jeg har kjempelyst til å gå opp til dem og si "hallo, hvordan går det? Jeg heter Siv hva heter du?" på koreansk bare for moro skyld.

Siden Amerikansk fotball er stort i sørstatene skal jeg selvfølgelig lære dem om Hockey, fordi hvis man er fra Nord Dakota (elller Minnesota for den saks skyld) så er det det som gjelder.

College of Bible & Missions- tror det er her jeg kommer til å være

College of Bible & Missions- I think this is where I'll be

(Bilder fra Google og Harding University på Facebook

Pictures From Google and Harding University on Facebook)

Håper dere får en fin dag!

-Siv

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Where to start? I guess you can say that the whole blogging thing didn't quite go as I'd hoped considering the fact that you haven't heard from me in about 9 months. I guess you can say that a lot has happend, new friendships have been formed, I have travelled, and a LOT of tears the last week before going home to Norway.

I really want to tell you about everything I've experienced, so we'll see if I write some more during the summer. The majority of you that are my friends on Facebook probably know that I was accepted into Harding University in Searcy, Arkansas, and you might be wondering why.

To be honest, it was not a thought in my mind for the longest time, but Vilde (my best friend and Sister in Christ) went there and told me wonderful things about it. It was some time during the fall semester that I wanted to see a bit more of what Harding was about and what majors they had since I knew they were a Christian school. So I looked at a lot of courses and my heart started beating like CRAZY and I realized that I wanted to take almost every course that led to a degree in Bible & Family Ministry.

I would never have thougt that I would do anything within ministry, but I realized that it was something God wanted for me, so I applied and told God that if I got accepted, I would go no matter what I might start worrying about.

As time went, lots of paperwork was filled out and sent, and I got the letter saying "Dear Siv, congratulations! You have been accepted for admission to Harding University". I was VERY happy.

My friends always told me that I would get in and they were very happy for my, but there was also quite a few guilt trips like "thats okay, just leave us.... its fine..." and "well you should stay then!" (if I mentioned that I would miss going to hockey games and other things)

As spring semester progressed and my roommate was more and more excited about getting home, I got more and more sad when I realized that I wouldn't be attending UND anymore. I know I can go for a visit, but I've seen the same people almost everyday for a year, so going from seeing someone that often to Skyping a little bit won't be the same. I can no longer get cookies at Market Place and send them flying under Pete's door, I can no longer knock on Jon and Hanbits door and ask them "do you want to eat?", I can no longer text Jon and Pete in Norwegian asking them to eat, to get a weird answer back in bad norwegian as a result of Google Translate.

I won't see Cammy in the dining center everyday, and then talk to her for 30 minutes about anything. I can no longer have a chat with the dining ladies Lilly and Mary, despite Lilly calling me Sivie or Stevie, when my name is actually Siv.

I will no longer have 5 out of 6 classes with Caroline, have her knock on my door, enter and say "you ready?" to which my response is always along the lines of "yep, I just need to put my jacket on!".

I can't no longer go to Small Group every week, or Chi Alpha. I can no longer go to Archives to buy an overpriced Mango Mist Tea Latte that despite the price is super yummy! I can no longer go to Hope Church or Freedom Church as much as I want. And I won't be able to attend XA House of Prayer every time.

But I know that it's gonna be good at Harding as well. God would never have called me there unless he had plans for me there. I am excited to start school again despite only having had less than a month of vacation. I am excited about starting all my new classes as much as a child looks forward to Christmas day. I am excited about living close to Vilde again, and that it'll be warm all year around! I'm excited about being close to Tennessee, so that I can see Amy and the family more. It also gives the North Dakotans a GREAT reason to visit a warmer state (at least I think so. I am super biased though).

Harding is a great school and I have big plans about making more friends from South Korea so that they can teach me more Korean! I really want to go up to them and say "Hello, how are you? I'm Siv, what's your name?" in Korean just for fun.

Also. Since American Football is HUGE in the South, I will of course teach them all about Hockey, because if you are from North Dakota (or Minnesota for that Matter), it's all about that hockey.

Hope you have a nice day!

-Siv