torsdag 24. september 2015

Relentless // Changes

//Første del av innlegget er på norsk, det andre er oversatt til engelsk. Bilder vil alltid være i første del av innlegget med norsk og engelsk tekst til//
//The first part of this post is in Norwegian, the second part is translated to English. Pictures will always be in the first part of the blogpost with Norwegian and English comments to it.//

Tiden flyr så fort! Jeg har allerede vært her på Harding i over en måned, og jeg merker STORE forskjeller på meg selv, og må nesten klype meg i armen for å tro at jeg er her og at det er så mye som har forandret seg med meg. Jeg takker Gud så mye for at jeg er her, jeg elsker University of North Dakota, men jeg vet at jeg er hvor Gud vil ha meg, og er så takknemlig for at jeg valgte å følge han til Arkansas.
I helgen var jeg på en leir som heter Camp Tahkodah i forbindelse med en konferanse som heter Global Mission Experience- vi var studenter fra 11 Kristne Universiteter rundt omkring landet, og det var utrolig gøy! Jeg møtte mange utrolige mennesker! Fikk nye venner, og andre kontakter i USA. Jeg møtte Kent Brantly (den amerikanske legen som fikk Ebola, og som ved Guds nåde overlevde) og fikk høre han snakke, jeg fikk høre på misjonærer fra Afrika, Europa, Sør- Amerika, og Asia. Det var helt fantastisk!

Vi hadde forskjellige "klasser" vi gikk til der vi kunne velge hva vi ville lære om, vi hadde også et Marked, og en Verdens-bankett, og leirbål. For eksempel så gikk jeg for å lære om hvordan jeg kunne undervise Bibelen til barn på en mer effektiv måte enn jeg ville gjort hvis jeg skulle lært en voksen om Bibelen.
På Markedet fikk vi "tildelt" en familie og penger, også måtte vi "ut" å handle mat, lage bål å lage mat. Så mange nasjoner var "representert" på markedet. Det var "skuespillere" som spilte forhandlere, tiggere, turister, osv. Det var utrolig å se og tenke på. Da vi skulle kjøpe mat, snakket de forskjellige språk, for eksempel italiensk, spansk, tysk, osv, også måtte vi prøve å kommunisere det vi ville ha og prute. Det var spennende å se hvordan marked rundt omkring i verden kan være!

På verdens-banketten fikk vi tildelt enten en hvit eller en blå billett. De som fikk blå billett skulle sette seg ved et bord, mens vi andre måtte gå og hente mat. Jeg fikk hvit billett og min mat var litt ris og bønner, og møkkete vann (ok, vannet var rent, men de hadde puttet pulverkaffe oppi for å gjøre et poeng), mens de ved bordet fikk biff, mais, osv.. Deretter gikk noen rundt og ba folk reise seg, de som reiste seg symboliserte hvor mange som hadde dødd av underernæring på den tiden vi hadde hørt på Monte Cox (en av bibel lærerne) snakke. Det var mange. Vi var ca 700 mennesker der, ca 16 satt ved bordet. Og det var mange som "døde" av underernæring. Dette symboliserte verden og og hvert 6 sekund dør ett barn av underernæring. Hver kvinne i USA spiser ca 1700 kalorier om dagen, menn litt over 2000- i gjennomsnitt spiser vi 2600 kalorier hver dag, og egentlig er det nok mat på jorden til at alle mennesker kan spise 2600 kalorier hver dag. Det var veldig merkelig å tenke på, fordi det er ikke noe folk snakker om, men det burde vi- og jeg vet at jeg kommer ihvertfall til i sette mer pris på maten jeg spiser. Vi fikk annen mat etter på siden det bare var for å vise hvor stor forskjell det er i verden- men vi fikk bare lov til å hente mat til noen annen og ikke oss selv. Vi burde dele med alle.
Hvis noen av de tallene er feil, så beklager jeg. Jeg skriver det jeg husker, og det kan hende jeg tar feil. Poenget er at det er høye tall, og at vi må begynne å hjelpe andre isteden for å se andre veien.

Da kvelden kom og vi kunne velge hva slags leirbål vi skulle gå til, så valgte Vilde og jeg Europa. Og det var et amerikansk ektepar som holdt det, og det var så fantastisk! Gud hadde kalt dem til Leipzig i Tyskland, og de har nå bodd der i 9 år! Så utrolig fantastisk å høre om historien deres og Guds trofasthet!
Siste kvelden hadde vi "alter-kall", hvor du kunne (hvis du ville) sette fotavtrykket ditt på Relentless plakaten hvis du ville følge Gud og være langtids-misjonær et sted. Så for eksempel, så satte jeg et fotavtrykk under Eifel tårnet fordi jeg kan se for meg å gjøre det i Europa, selv om jeg gjerne går andre steder også. Så spennende å ikke vite hvor Gud leder, men vite at du er trygg likevel!
Og det var så vakkert, fordi det var så mange som satte fotavtrykket sitt på plakaten (187 tror jeg), og etterpå fikk vi føttene våre vasket av langtids-misjonærer. Det var så fantastisk!

Angående skolen, så har jeg merket STORE forandringer siden sist semester. Jeg for det meste vært glad i skolen, spesielt etter ungdomsskolen, og universitet opplevelsen min har vært HELT fantastisk, både på American College of Norway, University of North Dakota og Harding.
På ACN gjorde jeg det bra faglig, men det ble en del "cramming" og ting ble gjort i siste minutt, men jeg fikk bare bra karakterer og jeg fikk så mange gode opplevelser. Jeg er utrolig glad i ACN og Moss og alt Gud gjorde i den tiden jeg var der. Men studievanene mine var ikke akkurat de beste.
På UND var jeg ikke like flink, jeg gjorde selvfølgelig mitt beste, men jeg leste ikke til timene (selv om det sikkert hadde hjulpet en hel del!) og var mye mer opptatt av å være med vennene mine, og ting ble også gjort i siste minutt der. Jeg gjorde det fortsatt bra på skolen, men studievanene var ikke kjempe bra og jeg kunne definitivt gjort det bedre.
MEN her på Harding, jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men jammen har det vært en helomvending! Jeg prøver å gjøre alle leksene mine, inkludert lese lekser (!!!) og matte lekser (det er greit om du er overrasket, jeg er overrasket selv!), og jeg elsker hvert minutt. Jeg har ikke skulket en eneste time, bortsett fra da jeg dro på Global Missions Experience (men Bibel timen min var det bare 1/3 av klassen som skulle møte opp- jeg var ikke en av de, matte timen ble avlyst, og den eneste timen jeg hadde igjen da var politikk) men de timene jeg gikk glipp av da ble unnskyld, så teknisk sett er jeg skulkefri! Jeg er så glad i alle timene mine, og ser frem til hver eneste time jeg har- til og med matte (tro det eller ei).
Karakterene mine er på A'er og B'er til nå, ut av 6 fag har jeg bare en C, og det er en høy C (som betyr at jeg nesten er på en B). I psykologi har jeg foreløpig en A, og du tenker kanskje at psykologi ikke er vanskelig, men læreren jeg har poster ikke powerpointene, så vi har bare notatene våre å gå etter, og han har høye forventninger, i tillegg til at han har essay-eksamener (de fleste eksamener her i USA er multiple-choice)- så da jeg fikk igjen eksamen min i dag gråt jeg nesten av glede på grunn av Guds trofasthet! Du lurer kanskje på hvorfor, og det er fordi jeg ikke hadde studert så bra som jeg hadde håpet, og jeg ba til Gud om at han vært så snill måtte hjelpe meg å bestå, fordi jeg ikke følte at jeg klarte å huske det jeg trengte- jeg trodde jeg skulle få en C, men ved Guds hjelp fikk jeg en A, og jeg er så utroolig takknemmelig! Jeg har en B i matte også, noe som er ganske stort til å være meg, fordi matte aldri var mitt sterkeste fag.

Vi har kapell hver dag hvor vi synger, har bønn, og hører en liten preken- og jeg elsker det så utrolig mye. Jeg kan ikke beskrive det, men jeg skulle ønske DU var her og kunne oppleve det sammen med meg, fordi det er så flott! Jeg er så glad for at jeg kan følge Gud! Jeg GLEDER meg til å se hva mer Gud har planlagt- og ikke minst gleder jeg meg til å dele det med dere!

Her er noen bilder:

Dette tok jeg da jeg var i Tennesee og var med Savannah. Shoutout til Davis familien for å ha en så oppdragen og søt hund!
I took this when I was in Tennesee and was with Savannah. Shoutout to the Davis family to have such a well behaved and cute dog!

Fra Vildes snapchat. Dette verset var på veggen i en bygning, og der er Salme 119, vers 66.
From Vildes snapchat. This verse was on the wall in a building, and it's psalm 119, verse 66.

Dette er Bibel-bygningen, så du kan vel si at det er her jeg hører til.
Hvis du er nysgjerrig på fontenen så er har vi den for å symbolisere Jesus levende vann. Slik som i Johannes 4:14: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv". Og i fontenen har vi en døpefont! Det er mulig du er litt forvirret nå fordi det ikke likner på noen døpefont, men det er fordi her døper vi man ved å fordype hele personen, ikke bare ved å ta vann på hodet. Faktisk begynte skoleåret med at noen døpte seg! JIPPI!
This is the Bible-building, so I guess you can say this is where I belong. If you are curious about the fountain, it is there to symbolize Jesus' living water, like in John 4:14 "but whoever drinks the water I give them will never thirst. Indeed, the water I give them will become in them a spring of water welling up to eternal life." . And in the fountain we have a baptismal font! You might be a little confused and thinking that it doesn't look like a baptismal font, but that is because here we baptize with immersing the whole person, not just pouring water over someones head. In fact, the school year started with someone getting baptized! YAY!


Tori (romkameraten min) og Amer (bestevenninen hennes) og jeg dro til Little Rock for å dra på Chipotle!
Tori (my roommate) and Amber (her best friend) and I went to Little Rock to go to Chipotle!

... og Target!
... and Target!

Vi hadde muffin-kapell en dag! (Det vil si at vi fikk muffins etter kapell) Det var fantastisk!
We had muffin-chapel one day! (That means we got muffins after chapel) It was fantastic!

Vi får noen flotte solnedganger! Dette er tatt fra Vildes leilighet kompleks.
We get some great sunsets! This is taken from Vildes appartment complex.

De skal alle bli lært av Gud.
They shall all be taught of God.

Vilde tok bilde av meg som studerte til en politikk-prøve. Tenke jeg skulle bevise at jeg faktisk studerer til prøvene mine.
Vilde took a picture of me studying for a politics-quiz. I just thought I'd prove that I actually study for my tests.

Jeg får ikke nok av Bibel bygningen.
I can't get enough of the Bible building.

Her er bilde fra Global Missions Experience, her står vi i kø for å sette fotavtrykket vårt på plakaten.
Here is a picture from the Global Mission Experience, we're standing in line to put our footprint on the poster.

Vilde, jeg, Kent Brantly, Brittane (uttales Britney) og Faith. For en utrolig trivelig og flott mann, fylt med visdom og tydelig disippel av Jesus. Gleder meg til å lese boken hans!
Vilde, me, Kent Brantly, Brittane (Pronounced Britney) and Faith. What a great man, filled with wisdom, and clearly a disciple of Jesus. I'm excited to read his book!

Dette er alle fotavtrykkene, over 180 tror jeg det var (vi alle tok bare en fot hver, så det er ganske mange). Takk til Zach for bilde.
This is all the footprings, over 180 I think it was (we all only put one foot each, so that's a lot of footprints). Thank you to Zach for the picture.

Hvis du vil se bilde av rommet mitt så har jeg planer om å legge det ut på Facebook, så da kan du se det der. Hvis du vil se mer bilder av Campus generelt, kan du se forrige innlegg. Takk for at du leste så langt og at du bryr deg om meg og hva Gud gjør i livet mitt. Å følge Jesus er det beste valget jeg noen gang har tatt!

I all min kjærlighet
- Siv

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Time flies so fast! I've already been at Harding for over a month, and I notice BIG changes in myself, and I almost have to pinch myself to believe that I am here and that there has been so many changes in me. I thank God so much for being here, I love the University of North Dakota, but I know that I am where God wants me, and I am so grateful that I chose to follow Him to Arkansas.
This past weekend I went to a camp called Camp Tahkodah because of a conferance called Global Missions Experience- there were students from 11 Christian Universities around USA. I met Kent Brantly (the American doctor who got Ebola, and that by Gods grace survived) and got to hear him speak, I got to listen to missionaries from Africa, Europe, South-America and Asia. It was fantastic!

We had different "classes" we went to where we could choose what to learn about, and we also had a Market, and a World Banquet, and campfires! For example, I went to learn about how to minister more effectively to children.
At the market we got given a family and money, and then we had to go buy food and make a campfire to make food. So many nations were represented at the market. There were "actors"/"actresses" that played beggars, tourists, ect. It was incredible to see and think about. When we got food, they spoke different languages, such as Italian, Spanish, German, etc, and we had to try and comminucate what we wanted and haggle. It was exciting to see how markets around the world can be!

At the World Banquet we got given either a white or a blue ticket. The people that got the blue ticket were to sit down at a table, but the rest of us had to go get food. I got a white ticket and my dinner was a little rice and some beans, as well as dirty water (ok, the water was clean, but they had put coffee in it to make a point), while the people at the table got steak, corn, etc. Then some people went around and asked people to stand up, the people standing up symbolized how many had past away from malnourishment at the time we had listened to Monte Cox (one of the Bible teachers) talk. It was a lot. We were around 700 people there, approximately 16 sat at the table. And a lot of people "died" of malnourishment. This was sy symbolize the world, and every 6 second a child dies of malnourishment, Every women in America eats approximately 1700 kcal a dag, men a little over 2000- the average is approximately 2600 kcals a day, and there is actually enough food in the world for everyone to be able to eat 2600 kcals a day. It was weird to think about because it's not something people talk about, but we should- and I know that I am definitely appreaciate the food I eat more. We got other food afterwards because it was just to show how big the difference is in the world- men we were only allowed to get food for someone else and not ourselves. We should share with everyone.
If some of these numbers are wrong- I'm sorry, I am writing what I remember and I might be wrong. The point is that the numbers are big, and that we need to start helping others instead of turning away.

When the evening came and we could pick what vampfire to go to, Vilde and I chose Europe. It was an American husband and wife that held it, and it was AMAZING! God had called them to Leipzig, Germany, and they have now lived there for 9 years! It was incredible to hear their story and about Gods faithfulness.
The last night, we had an altar-call, where you could (if you wanted to) put your footpring on the Relentless poster if you wanted to follow God and be a long-time missionary somewhere. So for example, I put my footpring under the Eiffel Tower because I can picture being a missionary in Europe, even though I would love to go other places as well. It's so exciting not to know where God leads, but knowing that you are safe anyway!
And it was so beautiful, because so many people put their footprint there (187, I think), and afterwards we had our feet washed by long-time missionaries. It was incredible!

With regards to school, I have noticed some BIG changes since last semester. I've usually always loved school, especially after 10th grade, and my univeristy experience has been AMAZING, both at the American College of Norway, University of North Dakota, and Harding.
At ACN, I did well in my courses, but there was a lot of "cramming" and things got done last minute, but I only got good grades and so many great experiences. I love ACN and Moss and everything God did the time I was there, but my study habits? Not the best..
At UND, I was not that good, I obviously did my best, but I didn't read for my classes (even though it probably would've helped a whole lot!) and I was much more busy with hanging with friends, and so I did things last minute. I still did well at school, but my study habits were really not that great, and I could definitely have done better.
BUT here at Harding, I don't know what happened, but I have had a complete turn around! I try to do all my homework (including the readings (!!!) and math homework (it's okay if you're surprised, I am too!) and I love every minute. I have not skipped a single class, except when I went to Global Missions Experience (but for my Bible class, only 1/3 of the class were supposed to be there- and I was not a part of that group, my math class got cancelled, so the only class I had left was my politics class) but the classes we missed were excused, so technically I am skip-free! I really like all my classes and I look forward to all of them- including math (believe it or not).
My grades are mostly A's and B's as of this point, out of all my 6 classes, I only have one C- and it's a high C (meaning it's almost a B). In psychology I have an A as of right now, and you might think "well, psychology is really not that hard), but my teacher doesn't post the powerpoints, so we only have our notes to look at, and he has high expectations, he also does essay-exams (most exams here in the US do multiple-choice)- so when I got my exam back today, I almost cried of joy because of Gods faithfulness! You might wonder why, and it's beacuse I hadn't studied as much as I had hoped, and I prayed to God that if he would please help me pass the exam, because I felt like I couldn't remember what I needed to remember- I thought I'd get a C, but by God's help I got an A, and I am so incredibly thankful! I have a B in math as well, which is a pretty big deal if you're me, because math was never my best subject.

We have Chapel every day where we sing, pray and have a little message- and I love it SO much. I cannot describe it, but I wish YOU were here with me and could experience it with me, because it is so great! I am so joyful that I get to follow God! I am EXCITED to see what God has planned- and last but not least, I'm excited to share it with you!

If you wanna see pictures of my room, I am planning to post it on Facebook so you can see it there. If you want to see more pictures of Campus in general, you can see my last blogpost. Thank you for reading this far, and that you care about me and what God is doing in my life. Following Jesus is the best decision I ever made!

With all my love,
Siv

fredag 12. juni 2015

Siv Goes to Harding University?

//Første del av innlegget er på norsk, det andre er oversatt til engelsk. Bilder vil alltid være i første del av innlegget med norsk og engelsk tekst til//
//The first part of this post is in Norwegian, the second part is translated to English. Pictures will always be in the first part of the blogpost with Norwegian and English comments to it.//

Hvor begynner man? Man kan vel si at bloggingen ikke gikk helt som jeg hadde håpet med tanke på at dere ikke har hørt noe fra meg på omtrent 9 måneder. Man kan jo si at det er ganske mye som har skjedd, nye vennskap ble formet, reiser ble foretatt, og masse masse tårer den siste uka før man skulle hjem til Norge.
Jeg har veldig lyst til å fortelle dere om alt det jeg har opplevd, så vi får se om jeg får skrevet litt mer i løpet av sommeren. De fleste som er venn med meg på Facebook har vel fått med seg at jeg har kommet inn på Harding University i Searcy, Arkansas, og dere lurer kanskje på hvorfor.

For å være helt ærlig så var ikke det noe jeg hadde i tankene i det hele tatt, men Vilde (bestevenninnen min og min søster i Kristus) gikk der og fortalte veldig mye fint. Det var en dag i høstsemesteret da jeg tenkte at jeg ville se litt mer hva Harding var om og hva slags fag de hadde, siden jeg visste at de var en kristen skole. Så jeg sjekket ut mange fag og hjertet mitt begynte å slå skikkelig fort å jeg innså at jeg hadde kjempelyst til å ta nesten alle fagene som hørte til Bible & Family Ministry.
Jeg hadde aldri trodd at jeg ville drive med noe innenfor ministry, men jeg skjønte at det var noe Gud ville ha meg til å gå inn i, så jeg søkte og sa til Gud at om jeg kom inn, så skulle jeg gå, uansett hva jeg kunne finne på å bekymre meg for.
Tiden gikk, masse papirarbeid ble gjort og sendt, og jeg fikk til slutt brevet hvor det sto "Dear Siv, congratulations! You have been accepted for admission to Harding University". Da ble jeg veldig glad!
Vennene mine sa alltid at jeg helt sikkert kom til å komme inn, og var veldig glade på mine vegne, men det har også vært en del spøk om "jaja, bare dra ifra oss du" og "ja da får du bli da" (hvis jeg har sagt at jeg kommer til å savne å gå på hockey kamp eller andre ting).

Etter hvert som vår semesteret gikk, og romkameraten min gledet seg mer og mer over å komme hjem ble jeg tristere og tristere da jeg innså at jeg ikke skulle gå på UND mer. Jeg vet jo at jeg kan dra å besøke dem, men jeg har jo sett de hver dag i nesten ett år, så å gå fra å se noen så ofte til å snakke på skype av og til blir ikke det samme. Jeg kan ikke lenger kjøpe cookies på MarketPlace for å skyve under døra til Pete, jeg kan ikke lenger banke på døra til Jonathan eller Hanbit og si "skal vi spise?", jeg kan ikke lenger tekste Jonathan og Pete på norsk og si "skal vi spise?" for å få et merkelig svar på dårlig norsk som et resultat av google translate.
Jeg får ikke sett Cammy i spisesalen hver dag, og stå å prate med henne i en halvtime om alt mulig rart. Jeg kan ikke lenger slå av en prat med kantinedamene Lilly og Mary, selv om Lilly kaller meg Sivi eller Stevie til tross for at jeg har sagt at jeg heter Siv.
Jeg får ikke lenger hatt 5 av 6 klasser med Caroline, eller at hun banker på rommet mitt, kommer inn og sier "er du klar?" noe jeg alltid sier "ja, jeg skal bare ha på meg jakka først" til.
Jeg kan ikke lenger gå på Small Group hver uke, eller Chi Alpha. Får ikke lenger gått innom Archives for å kjøpe en overpriset Mango Mist Tea Latte, som til tross prisen er kjempegod! Kan ikke lenger gå til Hope Church eller Freedom Church så ofte jeg vil. Får ikke være med på XA House of Prayer hver uke.

Men jeg vet at det kommer bra ting ut av å gå på Harding også. Gud ville aldri kalt meg dit med mindre han hadde planer for meg der. Jeg gleder meg veldig til å begynne på skolen igjen til tross for at jeg bare har hatt litt under en måned med ferie. Jeg er kjempespent på å begynne med alle de nye fagene som jeg gleder meg til som et barn på julaften. Jeg gleder meg til å kunne bo nære Vilde igjen, og at det kommer til å være varmt året rundt! Jeg gleder meg til å være nærme Tennessee, sånn at jeg kan se Amy og familien mer. Dessuten gir det folk i Nord Dakota en god grunn til å dra til varmere strøk (synes jeg da).
Harding er en flott skole og jeg har store planer om å få flere venner fra Sør Korea slik at de kan lære meg mer koreansk! Jeg har kjempelyst til å gå opp til dem og si "hallo, hvordan går det? Jeg heter Siv hva heter du?" på koreansk bare for moro skyld.

Siden Amerikansk fotball er stort i sørstatene skal jeg selvfølgelig lære dem om Hockey, fordi hvis man er fra Nord Dakota (elller Minnesota for den saks skyld) så er det det som gjelder.


College of Bible & Missions- tror det er her jeg kommer til å være
College of Bible & Missions- I think this is where I'll be




(Bilder fra Google og Harding University på Facebook
Pictures From Google and Harding University on Facebook)

Håper dere får en fin dag!
-Siv
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Where to start? I guess you can say that the whole blogging thing didn't quite go as I'd hoped considering the fact that you haven't heard from me in about 9 months. I guess you can say that a lot has happend, new friendships have been formed, I have travelled, and a LOT of tears the last week before going home to Norway.
I really want to tell you about everything I've experienced, so we'll see if I write some more during the summer. The majority of you that are my friends on Facebook probably know that I was accepted into Harding University in Searcy, Arkansas, and you might be wondering why.

To be honest, it was not a thought in my mind for the longest time, but Vilde (my best friend and Sister in Christ) went there and told me wonderful things about it. It was some time during the fall semester that I wanted to see a bit more of what Harding was about and what majors they had since I knew they were a Christian school. So I looked at a lot of courses and my heart started beating like CRAZY and I realized that I wanted to take almost every course that led to a degree in Bible & Family Ministry.
I would never have thougt that I would do anything within ministry, but I realized that it was something God wanted for me, so I applied and told God that if I got accepted, I would go no matter what I might start worrying about.
As time went, lots of paperwork was filled out and sent, and I got the letter saying "Dear Siv, congratulations! You have been accepted for admission to Harding University". I was VERY happy.
My friends always told me that I would get in and they were very happy for my, but there was also quite a few guilt trips like "thats okay, just leave us.... its fine..." and "well you should stay then!" (if I mentioned that I would miss going to hockey games and other things)

As spring semester progressed and my roommate was more and more excited about getting home, I got more and more sad when I realized that I wouldn't be attending UND anymore. I know I can go for a visit, but I've seen the same people almost everyday for a year, so going from seeing someone that often to Skyping a little bit won't be the same. I can no longer get cookies at Market Place and send them flying under Pete's door, I can no longer knock on Jon and Hanbits door and ask them "do you want to eat?", I can no longer text Jon and Pete in Norwegian asking them to eat, to get a weird answer back in bad norwegian as a result of Google Translate.
I won't see Cammy in the dining center everyday, and then talk to her for 30 minutes about anything. I can no longer have a chat with the dining ladies Lilly and Mary, despite Lilly calling me Sivie or Stevie, when my name is actually Siv.
I will no longer have 5 out of 6 classes with Caroline, have her knock on my door, enter and say "you ready?" to which my response is always along the lines of "yep, I just need to put my jacket on!".
I can't no longer go to Small Group every week, or Chi Alpha. I can no longer go to Archives to buy an overpriced Mango Mist Tea Latte that despite the price is super yummy! I can no longer go to Hope Church or Freedom Church as much as I want. And I won't be able to attend XA House of Prayer every time.

But I know that it's gonna be good at Harding as well. God would never have called me there unless he had plans for me there. I am excited to start school again despite only having had less than a month of vacation. I am excited about starting all my new classes as much as a child looks forward to Christmas day. I am excited about living close to Vilde again, and that it'll be warm all year around! I'm excited about being close to Tennessee, so that I can see Amy and the family more. It also gives the North Dakotans a GREAT reason to visit a warmer state (at least I think so. I am super biased though).
Harding is a great school and I have big plans about making more friends from South Korea so that they can teach me more Korean! I really want to go up to them and say "Hello, how are you? I'm Siv, what's your name?" in Korean just for fun.

Also. Since American Football is HUGE in the South, I will of course teach them all about Hockey, because if you are from North Dakota (or Minnesota for that Matter), it's all about that hockey.

Hope you have a nice day!
-Siv